Kvinneboksing som OL-gren

Under OL i London i juli åpnes det for første gang for kvinneboksing. Lotte Lien skal kjempe seg til en plass på pallen.

Det er 17. oktober 2011 i toppidrettssenteret i Rotterdam.  Begivenheten er Europamesterskapet i boksing for kvinner, som starter om få timer.  Det norske bokselaget venter spent på resultatene fra trekningen av kampoppsettet for de innledende rundene.   Lotte Lien (23) fra bokseklubben Trym i Trondheim er nervøs. Hun er regjerende europamester i 69-kilosklassen og en klar medaljekandidat, selv om hun denne gangen skal debutere i en tyngre og tøffere vektklasse.  Til tross for sine 158 centimeter bokser Lotte i 75-kilosklassen.  Men presset og forventningene veier mye mer enn de ekstra kiloene med muskelmasse som  hun har slitt seg til den siste tiden.  Trenerapparatet, med Olympiatoppen i spissen, bokseklubben, den norske heiagjengen,  familie og venner som er på vei til Nederland, sponsorer, fanklubben på Facebook som har sendt så mange lykkeønskninger..  det er så mange som har tro på henne.

De letteste  vektklassene får opplest sine motstandere først, og Lotte må vente helt til slutt.  Det tar en evighet. 

- Bare ikke russeren..ikke russeren, tenker Lotte.

 Den russiske favoritten er en kjempe ved navn Nadezhada Torlopova.  Hun blir kalt alt fra ”Den kvinnelige Draco” (Rockys russiske motstander), til ”Bulldozeren”, kjent for aldri å ta et eneste skritt bakover.  Hun er 180 centimeter høy, 33 år gammel og regjerende verdensmester i 80-kilosklassen.

Når trenerne omsider avslører Lottes motstander glemmer hun alt hun har lært om positiv tenking av sin mentale trener Frode Moen.  Hun  holder maska, men innvendig faller hun sammen som en klut.

- Torlopova! 

Av alle de 20 i sin vektklasse skal hun møte den aller verste, og det allerede i første runde.  Det kan bety slutten på EM nesten før det har begynt.  Lotte løper opp på hotellrommet og gråter i hemmelighet.

Orden og struktur

Lotte er liten og tettbygd, med enorme muskler som ligger godt synlig over hele kroppen.  Hun har rene ansiktstrekk, som kommer fram hver gang hun drar det lange, blanke håret bak øret.  Ingen skulle tro at denne jenta har brukket nesen to ganger under treningskamper med mannlige motstandere.  Veien mot OL er smertefull.

Det finnes bare tre vektklasser i OL, og 69 kilo er ikke en av dem. For Lottes del står valget mellom å gå åtte kilo ned eller sju kilo opp for å realisere drømmen. 

- Jeg begynner å bli lei av ”vektkjøret”, og den pinefulle slankingen. Derfor bestemte jeg meg for å gå opp en vektklasse, noe som også er beinhardt, ettersom kiloene må trenes på, forteller hun.

Lotte deler leilighet med boksevenninnen Ingrid Mørk Johansen på Berg i Trondheim. Ved første øyekast er det ingen ting som tyder på at det her bor to unge jenter tidlig i tjueåra. Den pent oppussede blokkleiligheten er så ryddig at den minner mer om hjemmet til et eldre ektepar.  Inne på Lottes soverom står sengen sirlig oppredd og pyntet med fargerike, matchende puter.  Det er først når Ingrid leende viser fram sitt rotete soverom, at vi blir påminnet hvordan ordensstandarden hos en tjueåring vanligvis er.

- Jeg må ha orden rundt meg.  Jeg har alltid vært sånn.  Jeg har nok "rot i  hodet" om det ikke skal være rotete rundt meg også, forklarer Lotte. 

-Å rydde er jo lett, fortsetter hun, mens hun lager cappuccino på en blankpolert kjøkkenbenk.

Hverdagen til en ung toppidrettsutøver er en ensformig livsstil.  Man blir ifølge Lotte selvsentret og egoistisk, og bruker mesteparten av tiden til å tenke på trening, kosthold og hvile.  Hun har to harde treningsøkter per dag, og en fridag i uka som må brukes til hvile.  I tillegg til kampspesifikk trening består øktene av av høy intensitet, intervalltrening, vekttrening, styrketrening og ikke minst løping.

Historisk OL

Boksing for kvinner er en ung sport, og det vil bli et historisk OL i London i 2012, når det for første gang åpnes for kvinneboksing.  Men sporten lider fortsatt under fordommer og mannssjåvinisme, og noen nasjoner nekter å sende kvinner til OL.  Ett eksempel er boksestormakten Cuba, hvor presidenten i Det cubanske bokseforbundet Jose Barrientos har uttalt til det cubanske nyhetsbyrået:

-Vi har ikke til hensikt å delta i noen internasjonale turneringer, rett og slett fordi vi ikke synes boksing er passende for kvinner. 

Han sier videre at det kommunistiske Cuba ikke har noe program for utvikling eller trening av kvinnelige boksere.

Men også i et demokratisk, likestilt land som Norge møter sporten motstand, til og med fra egen leir.  Den tidligere proffbokseren Ole Klemetsen har uttalt til media at kvinner ikke har noe i en boksering å gjøre.

Fordommene har hittil gjort det vanskelig for talentfulle kvinnelige boksere å få sponsorstøtte.   Lottes EM-gull i 2009 gjode det lettere for henne å skaffe sponsorer, og med støtte fra Olympiatoppen kan hun nå å trene på fulltid. Å komme på pallen under OL i juli i 2012 er Lottes langsiktige mål, men allerede i mai er det VM, og derigjennom OL-kvalifisering.

- Dette er et eksempel på at boksing for kvinner fortsatt ikke tas like alvorlig.  Mens herrenes OL-kvalifisering har pågått lenge, skal kvinnene være nødt til å trene seg til to formtopper i løpet av svært kort tid, noe som er nesten umulig, forklarer hun.

Motivert på kampdagen

På kampdagen 18. oktober bruker Lotte hele formiddagen på å prate taktikk med hovedtreneren, Robert Walstad.   Facebook har hun bevisst holdt seg unna, og hun har overlatt mobiltelefonen sin til en av trenerne.  Ikke en gang mammas meldinger kommer fram nå.  Mamma Hilde er Lottes beste støttespiller og hennes største trøst når det går dårlig, men i dag var hun ikke til mye hjelp.

- Beskytt deg selv og unngå skade, var ikke det Lotte trengte å høre.

De to bokserne sitter bak et forheng i hvert sitt hjørne av hallen, ett rødt og ett blått.

- Jeg er hurtig, og jeg har bedre teknikk, det er viktigere enn tyngde, tenker Lotte mens hun sakte surrer bandasjer rundt fingrene sine. 

Den røde kampdrakten og hjelmen er på, snart også hanskene.  

Forhengene går opp og de to bokserne kommer ut fra hvert sitt røde og blå hjørne i hallen.  På veien  passerer Lotte elleville norske fans på tribunen, og i et forsøk på å ufarliggjøre situasjonen, snur hun seg mot dem og blunker lurt.

Hun kjenner adrenalinet pumpe, og spenningsnivået stige voldsomt i det hun går inn i ringen og hilser på sin blåkledde motstander.  Lotte når henne til brystpartiet.

- Dette adrenalinet skal jeg bruke til å fighte, tenker  Lotte.

Idet gong-gongen høres, er Lotte superfokusert og føler at hun har full kontroll. 

Hun gjør som hun har fått beskjed om, følger den taktiske planen om å  gjøre det vanskelig for russeren.

Det er fem dommere som teller poeng.  Hvert treff på front av torsoen (over beltestedet) teller ett poeng. Kampen varer i fire runder a to minutter. Bokserne får ett minutts pause mellom hver runde.

Lotte får inn noen treff, men må også ta imot noen.  Hun kjenner at motstanderen slår hardere enn henne, men adrenalinet gjør at hun ikke enser noen smerte overhodet.

Etter første runde ligger hun ett poeng under.

I pausen sitter bokserne i hvert sitt hjørne av ringen.  Lotte har gitt trenerne klare instrukser på hvordan hun vil ha det i pausen:

- Først drikke.  Deretter positive meldinger, takk! Utelukkende positive!

Et multitalent

- Noen ganger savner jeg studietilværelsen, sier Lotte og nipper til cappuccinoen. 

- Jeg liker å studere, og  liker å engasjere meg i ting som betyr noe, forteller hun. 

For noen år siden dro hun alene til Kenya som frivillig for en humanitær organisasjon, og ble der i tre måneder. Det var før boksingen ble heltidsbeskjeftigelse. 

- Av og til bekymrer jeg meg litt. Boksingen danner ikke noe grunnlag for framtida, verken økonomisk eller karrieremessig, fortsetter hun.

Hun kunne vært i full gang med fysioterapistudier nå, dersom hun hadde villet.  Studieplassen venter på henne.

- Men jeg elsker showet! Jeg sammenligner bokseringen med en scene, forklarer jenta som har en pappa som er musikkprodusent.

Lars Lien har spilt inn flere sanger i sitt studio med datteren som vokalist. 

Fra treårsalder og i mange år fremover var det dans som opptok Lotte mest.

- Men jeg hadde ikke kropp til å bli danser.  Det var uansett gleden ved å opptre, det å stå på en scene som var drivkraften for meg, forklarer hun.

Lotte fortsatte med kick-boksing, før hun endelig fant ”sin” sport, boksingen, som fjortenåring.  Hun forteller om et trøndersk boksemiljø som var overraskende inkluderende og fordomsfritt, og om en  ”høflig” idrett, hvor alle er gode venner utenfor ringen. 

- Jeg så at boksingen kunne realisere mange drømmer for meg.   Helt fra jeg var liten har jeg for eksempel drømt om å reise, men vi hadde aldri muligheten.  Nå fikk jeg endelig sjansen, og på de årene jeg har drevet med boksing har jeg fått reise over hele verden.

Ikke lenger hjelm

Det internasjonale bokseforbundet har besluttet at det etter 2012 er slutt på bruk av hjelm for mannlige amatørboksere. Begrunnelsen er at hjelmen uansett ikke tar av for støt, kun for kutt .  Sannsynligvis vil det bli foreslått å gjøre det samme på kvinnesiden.  Lotte har selv opplevd en del skader som bokser, men sier at det vil være riktig å følge samme regelverk for både menn og kvinner.

- Forskjellsbehandling er og har alltid vært det største hinderet for kvinneboksing, sier Lotte.

Hun mener at bakgrunnen for forslaget er at amatørboksing skal gjøres mer ”publikumsvennlig” for å kunne måle seg med proffboksing, som har en helt annen oppmerksomhet på verdensbasis. Publikum vil se ansiktet til bokserne. Lotte uttrykker derimot mild frustrasjon over et annet forslag fremmet av IOC: De kvinnelige bokserne skal bruke skjørt.

- Jeg blir lei av menn som forsøker å ”feminisere” sporten.  Vi får stadig høre av menn at vi må passe på utseendet vårt; ikke bli skadet i ansiktet.  Men seriøst; skjørt?!  Jeg ville ikke følt meg bekvem, sier Lotte oppgitt.

Siste runde

 Lotte hører det norske laget heie på henne fra sidelinja:

- Du kan ta henne, Lotte!  Dette greier du!

Det motiverer henne voldsomt. og hun henter fram nye krefter.  Første til tredje runde føles for Lotte som ganske jevne, hun håper at hun har slått hardt nok på sine treff til å få poeng.   Hun har ikke oversikt over stillingen, men tror hun holder nogenlunde tritt.  I fjerde runde merker hun imidlertid at Torpolova trekker seg tilbake.  Hun vet at hun leder.  Lotte må jakte poeng, og  kjenner stresset komme, akkurat det motsatte av hva som skulle skje.  Stresset  gjør  henne ukonsentrert, og hun åpner seg for mye.  Russeren får inn noen kraftige slag.  Klokka ringer.  Seieren går til den russiske bulldozeren. 

Lotte forlater hallen.  Hun tenker bare på en ting; å ringe mamma.  Ingen av dem hadde trodd at mesterskapet skulle være over så fort.  Så mange forsakelser, så mange treningstimer, allikevel er EM over på noen få minutter.  Lotte er utrøstelig.  Men det blir bedre når mamma Hilde og stefar Michael kommer ned til Rotterdam dagen etter.  Det gjør godt å ha familien rundt seg under resten av turneringen.  Sammen heier de fram det norske laget.

Nadezhada Torlopova vinner overlegent hele mesterskapet. Lotte er en av de første som gratulerer henne.  Den fryktede russeren viser seg å være er en høflig, ydmyk jente, som alle de andre.

Stillheten etterpå

Norske aviser er ikke nådige etter kampen:

”Fikk grisebank”, er en av overskriftene.  Deretter blir det helt stille fra media, for første gang på svært lenge.  Ingen skriver om den som taper.  Fra å være europamester, kongepokalvinner, Årets Bokser og til og med Årets Trønder, går Lotte til å bli den som ble slått ut i første runde. Men hun fikk aldri grisebank..

Bare Lotte selv og støtteapparatet hennes  vet at hun har bokset sin beste kamp noensinne.  Nå ser hun bare fram mot OL i London i juli 2012.