Frykten for velgerflukten

Kampen om velgerne går på bekostning av en troverdig og human innvandringspolitikk.

I forrige uke la arbeiderpartiet ved Jonas Gahr Støre fram et forslag til ny integreringspolitikk. Dokumentet inneholder et stort antall tiltakspunkter som ifølge ham legger vekt på mangfold og muligheter, men ord som «lov», «krav» og «plikt» er fremtredende.  Tilpasning og endring er og blir innvandrernes ansvar alene.

Prinsipielt grunnlag

I et innringerprogam på NRK radio om Maria Amelie-saken, falt følgende kommentar: «Det er for galt at hun som har tilpasset seg det norske samfunnet må reise, mens forbrytere som Mullah Krekar får bli.» Det utsagnet sier mye om det norske folks holdninger.

Selv om Maria Amelie i løpet av noen uker ble hele Norges favoritt-innvandrer måtte hun allikevel reise tilbake til hjemlandet Russland, skaffe seg pass og stille seg i arbeidsinnvandringskøen. Jens og Jonas står steilt i mot strømmen med argumenter som at saker som dette må behandles på prinsipielt grunnlag. Det er en fornuftig tilnærming, og det er det regjeringen gjør et forsøk på, gjennom dette dokumenet. Men det er nærliggende å tro at forslaget kommer som et panisk forsøk på å gjenvinne tillit etter de siste månedenes heftige innvandrerdebatter, og frykten for å miste velgere til Frp.

Nedgang i antall asylsøkere

Stoltenbergregjeringen tar i dokumentet mål av seg til å bli verdens mest inkluderende samfunn. Innvandrerne har i 40 år vært avgjørende for byggingen og utviklingen av den norske velferdsstaten. Samtidig med at asylsøkere nektes opphold, har Norge et sterkt behov for arbeidsinnvandrere, slik vi har hatt helt siden 1970-tallet. Allikevel sendes hundrevis av asylsøkere ut av Norge hver uke. Mange har vært her lenge, og har jobbet og betalt skatt til den norske staten i mange år. Tallet på asylsøkere har gått kraftig ned de siste årene. Nedgangen i 2010 sammenlignet med 2009 var på hele -42%. UDI's direktør Ida Børresen forklarer dette med regjeringens innstramningstiltak.

Har betalt skatt

De etiopiske kirkeasylantene har forlatt Oslo Domkirke mot et løfte om en samtale med myndighetene. I en ukes tid forsøkte de sultestreikende desperat å få medias og opinionens oppmerksomhet. Disse var sekstien voksne og fire barn, alle med forskjellig bakgrunn og historier. Om noen av disse hadde høyere utdanning vites ikke, men noen av dem hadde oppholdt seg i Norge i sytten år, og hadde ved hjelp av midlertidig personnummer kunnet få skattekort og derigjenom jobb. Opprøret kom samtidig med at ligningsmyndighetene fra nyttår nektet å utstede skattekort til mennesker med midlertidig personnummer. Det vil i praksis si at asylsøkere med jobb og ønske om å fortsette å jobbe og betale skatt, ikke får jobbe, ikke en gang under behandlingstiden. De vil snart bli sendt ut av landet uten papirer. På samme måte blir mødre med små barn som er født i Norge tvunget til å reise ut som papirløse.

Mindre oppmerksomhet

Sammenlignet med saken om Maria Amelie, som var overdøvende tilstede i media i mange uker, har opinionen befattet seg mindre med de sekstifem etioperne. Norge trenger høyt utdannede ingeniører, men vi trenger også en mer human og konstruktiv innvandringspolitikk.