Gjenvinning for gjenvinningens skyld

De fleste kommuner har i dag en avansert kildesortering som
koster milliarder.  (Foto:  Google bilder)

Gjenvunnet plastavfall utgjør bare 0,04 prosent av det norske oljeuttaket, eller sagt på en annen måte; tre og en halv time med stengte oljekraner.       

- I Norge driver vi med ideologispredning mer enn målrettet miljøpolitikk, sier Anne 

Grete Bruvoll, forskningsleder ved Statistisk Sentralbyrå. 

Hun skaper bølger i miljøbevegelsen når hun setter spørsmålstegn ved alle ressursene som brukes på å gjenvinne plast, glass og trevirke i Norge.

Uttak av naturressurser

Sivilisasjonens eksistens er basert på bruk av naturressurser.  Foruten grunnleggende fysiske behov som rent vann og mat, har vi i den vestlige verden gjort oss avhengige av naturressurser som i stor grad er ikke-fornybare. Samtidig som norske familier samvittighetsfullt sorterer plast, som er et oljeråstoff, til gjenvinning, henter den norske staten ut flere millioner tonn råolje på norsk sokkel.  Det gjenvunne avfallet utgjør forsvinnende lite, bare 0,04 prosent av det norske oljeuttaket.

- Dersom politikerne mener at verdens oljeressurser tappes for raskt, er det opplagte alternativet å redusere uttaket av råolje direkte. Hva med å stenge oljekranene i stedet? spør Anne Grete Bruvoll i sin artikkel i Samfunnsøkonomen.

Tre og glass

Et annet eksempel på meningsløs miljøpolitikk, er i følge Bruvoll  gjenvinning av trevirke til papir i et land som Norge, med langt større tilvekst enn avhogging av skog. Også her representerer staten en dobbeltmoral ved å først innføre en avfallspolitikk rettet mot å spare skog, samtidig som de subsidierer skogbruks-næringen.

Glass produseres av stein og sand, som neppe kan betraktes som en knapp ressurs. Allikevel sorterer og gjenvinner vi glass i Norge.

Brenn avfallet

Prosessen ved å gjenvinne plast, tre og glass krever langt større ressurser enn å brenne avfallet i miljøvennlige for-brenningsanlegg.

- Det er minimale utslipp som stammer fra avfallshåndtering.  Ved å brenne avfallet utgjør utslippene mindre enn 1 prosent av totalen, sier Bruvoll.

- På den måten gjenvinner vi energi i stedet for råvaren, slik at andre energikilder kan reduseres, sier hun.

Bruvoll hevder at hun ikke har nøyaktige tall for utslippsmengdene ved material-gjenvinningsprosessene.

Globale og moralske forpliktelser

 Sondre Båtstrand, talsperson for Miljøpartiet De Grønne, tar avstand fra forskerens utspill.
- Avfallsproblemene er en konsekvens av vårt samfunns vanvittige overforbruk, skriver han i Byavisen Bergen sin blogg.

Han avviser forbrenningsanlegg som løsning på problemene, da miljøfarlige stoffer vil gå opp i røyk, mens det vil ligge store mengder slagg igjen.

- Selv om Bruvoll har rett i at det er viktig å bremse oljeutvinningen, så er ikke det et 

argument mot kildesortering.  Hvis vi dropper plastsortering, vil behovet for å ta opp olje øke, skriver Sondre Båtstrand.

Svartlamon på tegnebordet i Athen

Den vanskelige situasjonen i Hellas har ikke lagt noen demper på aktivitetsnivået hos arkitektkontoret Point Supreme.  På bildet:  Konstantinos Pantaziz, Beth Hughes, Alexandros Gerousis, Jean Sebastian, Marianna Rentzou.

De greske arkitektene som vant Europankonkurransen på Svartlamon, venter i spenning på avgjørelsen om bygget vil bli realisert. I mellomtiden har de nok å henge fingrene i, til tross for nedgangstider.

- Her sitter vi, fire arkitekter, desperate etter arbeid og penger, sier Marianna spøkefullt. Med et strålende smil om munnen og en button med ”Svartlamon Hardkor” festet på kjolen presenterer hun sine kolleger.
Marianna og Konstantinos er både samboere og yrkespartnere. Sammen med den tredje partneren, australske Beth Hughes, driver de kontoret Point Supreme. Alexandros Gerousis driver eget arkitektkontor, men er leid inn som fjerde person for å bidra til prosjektet i Trondheim. Franske Jean Sebastian er fortsatt arkitektstudent, men har fått stipend og tre måneders praksisplass hos det greske kontoret, noe han synes er veldig lærerikt.

VANT EUROPANKONKURRANSEN
Det greske arkitektkontoret Point Supreme ligger midt i den hete, skitne og ikke så lite nedslitte hovedstaden. Lokalene deres er derimot lyse og trivelige, og bærer slett ikke preg av noen depresjon som følge av finanskrisen. Point Supreme er aktuelle i forbindelse med boligutbygging i Strandveien i Trondheim. De vant arkitektkonkurransen som ble avholdt i fjor sommer, og er nå ferdige med videreutvikling og tilpassing av første fase av prosjektet, slik at lamonittene skal bli fornøyd. Boligkomplekset er gjort så fleksibelt og brukervennlig som overhodet mulig. Det skal bli rimelige leiligheter som dekker de aller fleste behov. Men de vet fortsatt ikke om bygget i Trondheim vil bli realisert.
- Vi venter i spenning på avgjørelsen fra Svartlamon Boligstiftelse og Trondheim kommune. Det vil bety mye for oss å få bygget dette. Vi har jobbet knallhardt, og er stolte av resultatet, sier Marianna.
Point Supreme er et ungt, idealistisk arkitektkontor, med et tydelig engasjement for miljø og økologi, noe som gjenspeiles i prosjektet på Svartlamon, som er Trondheims byøkologiske forsøksområde.

 Vinnerforslaget har tatt
for seg hele området rundt
Nyhavna.

 Prosjektet inneholder blant annet et stort,
felles uterom for beboerne.

LANGE ARBEIDSDAGER
At greske arkitekter jobber hardt, er det ingen tvil om. Vi observerte at de tre partnerne tilbragte mesteparten av tiden på kontoret, også i helgene. Lørdag kveld tok de ikke fri før nærmere kl. 22, noe vi forstod var en helt vanlig helg for dem.
- Det er en myte at grekere er late, sier Marianna, hvertfall innenfor private virksomheter, hvor de fleste har det sånn som oss. Når man får barn er det besteforeldre og øvrig familie som stiller opp, slik at man kan fortsette å jobbe lange arbeidsdager.
Point Supreme har en imponerende portefølje og er  produktive. De har hatt utstillingsoppdrag i London og fått svært mye presseomtale. Nå har også borgermesteren i Athen fått øye på dette spennende arkitektkontoret, som foreslo et gigantisk basseng på et av byens store torg. Han likte ideen så godt,
t han har invitert dem til å gå videre med skissene.

KUNST OG KULTUR
De tre arkitektene som utgjør Point Supreme har involvert seg i mange tverrfaglige kunstprosjekter, sammen med dansere, musikere og billedkunstere. De har brukt mye av seg selv på oppgaver som ikke har vært særlig lukrative. Men i likhet med svartlamonittene, er det ikke penger som er drivkraften for denne trioen.
- Vi er kanskje ikke Athens mest innbringende arkitektkontor, men vi er det mest aktive, sier Konstantinos. Å jobbe med utøvende kunstnere og andre kreative mennesker vil alltid være viktig for vår egen utvikling.
I tillegg til å drive kontor, underviser han i arkitektur ved universitetet i Patras, en tre timers biltur fra Athen. Undervisnings-stillingen sikrer inntekt, og gjør det mulig å delta i mer ikkekommersielle prosjekter, men han innrømmer at det er fristende å si opp og satse alt på Point Supreme.
På spørsmål om de er bekymret for framtiden, og hva de vil gjøre dersom finanskrisen fortsetter å stramme grepet, svarer Konstantinos mens han blunker:  ”We’ll manage. We'll eat the rich.”
Leif Solberg, boligforvalter på Svartlamon sier at veien fram til en eventuell realisering fortsatt er lang.
- Det gjenstår mye kostnadsberegning, spørsmål om finansiering, økologiske utredninger, samt at det må tas en del interne avgjørelser, sier Leif Solberg.



FAKTA:
Europan er verdens største arkitektkonkurranse for arkitekter under 40 år, og omfatter 20 medlemsland. Formålet er å påvirke byutvikling og boligprosjektering i en mer nyskapende retning. Europan arrangeres hvert andre år, og alle medlemslandene stiller da med deltakerbyer og tomter.

Mer om Point Supreme på  http://www.pointsupreme.com/

Sju rom og kjøkken i Skillingmark

Ellen og Tor har gjenskapt det gamle herskapshuset i Bøn.

Flere og flere nordmenn kjøper fritidsbolig i Sverige, hvor markedet er stort og prisene overkommelige. Ellen Tefre og Tor Stavnsborg fant drømmehuset i de svenske skogene.


En drøy times kjøring fra Oslo, rett over svenskegrensen ligger Skillingmark og tettstedet Bøn der Veste. Der har Ellen, Tor og tre barn realisert sin drøm om et sommerhus.
- Vi kjøpte en drøm mer enn vi kjøpte et hus. Forfallet var enormt, og slekt og venner nærmest frarådet oss å gå løs på dette prosjektet, med tanke på både økonomi og helse, sier Ellen.
Tre år og mange harde arbeidsøkter senere, er drømmen blitt virkelighet, og de kan samle familie og venner til både selskap og overnatting. Med sju soverom er nemlig ikke plassen noe problem.
Men å gjenreise en gammel sveitservilla til sin fordums prakt, er ikke bare enkelt. Det må gjøres med respekt for både historie, slekten som har bodd der, og lokalsamfunnet for øvrig.
- Selv om det meste er billigere i Sverige, så er det dyrt å restaurere gamle hus. Vi har derfor måttet inngå noen kompromisser når det gjelder tilbakeføring. Men vi har brukt lokale håndverkere, som har mye kunnskap om hvordan ting ble gjort før i tiden, og hvordan man kan restaurere godt håndverk uten at det ruinerer oss, sier Ellen og Tor.
De har begge involvert seg i det lille tettstedet og blitt godt kjent i bygda, hvor en av tre fritidsboliger har norske eiere.
– Nordmenn oppfører seg ofte lite ydmykt på denne siden av grensen, sier Ellen. De strør om seg med penger og opptrer arrogant i mange sammenhenger.
Noe av det som provoserer svenskene i den lille bygda mest, er at nordmenn flagger med norske flagg. Ellen og Tor bruker konsekvent det svenske flagget, og føler seg ikke mindre nasjonale av den grunn.
- Vi har blitt godt mottatt fordi vi har vist oppriktig interesse og respekt for lokalsamfunnet, sier Ellen.
- Vi stiller når velforeningen møtes, og vi tar vår tørn når det gjelder dugnader og frivillig arbeid. I tillegg har vi gjennom å bruke lokale krefter, bidratt med jobboppdrag i et lokalsamfunn hvor arbeidsledigheten er forholdsvis høy, forklarer hun.
På den måten har Ellen og Tor ikke bare fått mye god hjelp, men de har også arvet mange gamle klenodier som naboer har stuet vekk på loft og i kjellere, og som passet godt inn i huset deres.
– Ett eksempel er kjøkkenovnen, som en av håndverkerne kom med til oss, forteller Ellen. Et annet eksempel er pipene på huset, som en nabo hadde stående. Gjenbruk har vært en viktig faktor for oss. Vi har brukt om igjen gamle materialer og gamle vinduer som vi har funnet på låven som fulgte med, sier hun.
Restaureringen av de mange gamle kakkelovnene var et prosjekt i seg selv.  En ”kakelovnsmakare” er en murer som har ovner som spesialitet, og de svenske murerne irriterer seg over nordmenn som ødelegger kakkelovnene ved å sprengfyre slik at flisene går i stykker.
- Her har svenskene en helt annen kunnskap enn oss, og en helt annen kultur, sier Ellen.
Ovnene ble den største investeringen i hele huset, men det mener ekteparet at det var verdt, både med tanke på energibruk og det estetiske uttrykket i huset.
Med på kjøpet fulgte både låve og uthus, samt en gedigen hage, som først og fremst fungerer som boltreplass og fotballbane for Tord (7) og Lena (5).

Man føler seg velkommen når man
besøker Bøn der Veste.

Noen morsomme innslag fulgte med
eiendommen.

Ellen og Tor har samlet mange gamle klenodier.

Gamle byggetradisjoner må bevares.

Dør og inngangsparti minner om herskapelige tider.

Hengekøyen i pil er kjøpt på en av Ellens
mange reiser i Østen.

I den store hagen samles både norske og svenske venner.

Butikken Spinnhjulet tilbyr dagligvarer, catering, renholds-
tjenester,overnatting, solarium, kafe, og fungerer ikke minst
som et sosialt treffpunkt for hele bygda.

Hus ved vannet gir mulighet for både brygge- og båtliv for
hele familien.

                                         

                                     

Den gamle kjøkkenovnen var en gave fra
en svensk håndverker, og er ofte i bruk.

Over kjøkkenbenken valgte familien å beholde den
gamle tømmerveggen.

      

Alle kjøkkengardinene er håndheklet, og
ingen er like.

Ellen har funnet mye gammelt porselen på loppemarkeder i
både Norge og Sverige.

                                                                            

Entre og hall ble malt i dus blått.

Et innvendig vindu i trappeoppgangen
sørger for gjennomlys.

På badegulvet har Ellen egenhendig lagt
håndlagede, italienske fliser.

Noe av det beste med å være på landet er
 å slippe gardiner foran badevinduet.

Den rosemalte kommoden på pikerommet er et bruktmarkedfunn.

En gammel, velbrukt koffert har vært i familien i generasjoner,
og er en hyggelig dekorasjon.

                               

De vakre kakkelovnene
ble pusset opp.

De staselige lysekronen er nok
et bruktmarkedfunn.

Foto:  Toril Alstad

Atten prosent grått

Hun har ikke snakket til ham på to dager. Taus henter hun avisen, slår på radioen, fyller vann i kjelen.  Et gløtt på gradestokken får henne til å trekke morgenkåpen tettere rundt seg.  Håret er fortsatt vått.  Etter noen minutter kommer han også, delvis påkledd, barbeint, jeans og T-skjorte.  Han putter to skiver i risteren.  Hun betrakter ryggen hans mens han finner fram det vanlige. Pulverkaffe. Ost. Noen tomater. Gjennom den hvite T-skjorten aner hun musklene. Overarmene er faste selv om han har passert førti og aldri trener. 
"Vi drar til hytta i helgen, hva?" 
Han spør med håp i stemmen.  Et barnslig håp om forsoning. Hun kikker opp fra avisen.  Viser ingen nåde.  Med stor møye trekker hun begge skuldrene opp til ørene og slipper dem sakte ned igjen.  Han smører flere skiver.  Pakker inn i plast.  De drikker kaffe i stillhet, takknemlig over radioens morgensending.  Etter et blikk på klokken reiser han seg, setter kaffekoppen på benken og går ut i entreen. Hun folder sammen avisen og ser at det ligger noe på tallerkenen hennes.  En liten pakke.  To skiver pakket i plast.  Hun kjenner at det svir i halsen.  Hun går etter ham. Han ser opp på henne fra sokker og snøresko.  Skoene er helt nye, en julegave fra henne.
"Vi gjør vel det."
"Gjør hva?"
"Drar til hytta i helgen."
Smilende tar han på seg genser og yttertøy, vinker og forsvinner ut døren. Han er sent ute til bussen, som vanlig. 
Hun går ut på badet, kler på seg og studerer seg selv i speilet.  Huden rundt munnen begynner å bli slappere.  Under øynene er det mørke skygger.  Hun finner fram sminkepungen.  Legger dekkstift under øynene, og lys, farget krem i hele ansiktet.  Hun tar en tykkbustet børste og en lys rouge og legger litt farge på kinnbena. Rundt øynene tar hun litt kajal og sort mascara.  Det får holde.  Hun henter den lille matpakken og legger den i PC-vesken. 
I det hun kommer ut i entreen igjen, ser hun fra vinduet sammenstimlingen av mennesker ute i gaten.  Det er forvirrede rop, to menn sitter bøyd over noe.  Det tar noen sekunder før hun registrerer kroppen som ligger på bakken, halvt skjult under en varebil.  Bare beina stikker ut.  Hun drar kjensel på et par snøresko.